Norge var det første landet som innførte et sentralt personregister,
med det fulgte at alle personer ble tildelt personnummer. Hva tenkte
de da, midt på sekstitallet, at dette systemet skulle brukes til?
For det første planla de å bruke personnummer bare som et praktisk
hjelpemiddel internt i offentlig virksomhet.
Det er ikke meningen at noen skal gå rund å huske sitt eget
personnummer. Heller ikke skal det (som under okkupasjonstiden)
innføres spesielle identifikasjonskort. Det er nemlig tilstrekkelig at
de institusjoner m. v. som tar systemet i bruk kjenner personnumrene.
Det er ingen grunn til eventuelt å engste seg for at “andre” herefter
lettere skal få adgang til våre personalia enn før. Opplysninger på
grunnlag av det sentrale personregister vil bare bli gitt til
administrative, statistiske eller vitenskapelige formål.
Det viste seg at omfanget av bruken ble betydelig mer omfattende enn
det planen var. Riktignok utsteder ennå ikke staten identitetskort,
det har de overlatt til finansnæringen, som også har full tilgang til
personnumre og ikke godtar identifikasjon uten. Det er også andre
sektorer som har tilgang til personnummerregistre, for eksempel
teleselskaper. Og et hvert firma har numrene for sine ansatte. Vi ser
stadig i hvor stor grad personnumre er i bruk.
Faren for at andre urettmessig skulle få innsyn i registeret var de
selvfølgelig klar over. Dette var i en tid hvor få mennesker hadde
tilgang til datamaskineri og sammenkobling av datamaskiner og
databaser over nettverk nok var ganske ukjent. Derfor anså de faren for
lekkasjer i papirform som viktigst.
Når personopplysningene er overført til magnetic tapes lar det seg
forøvrig ikke gjøre å lese dem med det blotte øye.
Som kjent har teknologien utviklet seg endel etter dette, og det de
ikke kunne forutse var at papirarkiver ville bli sikrere enn informasjon
lagret maskinelt. Selv om vi fremdeles ikke kan lese data med
det blotte øye, er lekkasjer fra databaser et daglig fenomen.
Så på utsagnet “Tiden vil vise i hvilken grad det kommer til å svare
til forventningene.” kan vi nå svare at tiden har vist at nytten av
systemet langt overstiger datidens villeste forventninger.
Den stadig utvidede bruk av personnummer er et eksempel på det Agnar
Mykle kalte et osmotisk kupp: at små og umerkelige, men
systematiske, endringer over tid utvikler seg til et nivå hvor det
ikke lenger er noe å gjøre ved.
Nå skal vi igjen la tiden vise, denne gangen osmoseaktiviteten rundt
Datalagringsdirektivet.
Alle sitater er fra Hvem hva hvor, 1966.